Morsom hendelse i dag =)

Ellen Maud og jeg var ute og gikk tur i går da vi fant ut at jeg kunne følge henne hjem for å se veien og å møte familien hennes. Da vi kom fram viste det seg at det ikke var noen hjemme, men på telefonen sa de at de skulle være tilbake om ti minutters tid. Etter ca. 20 minutter måtte jeg komme meg hjem før det ble helt mørkt (altså kl. 19), og fikk derfor ikke møtt familien til Ellen Maud. Da de forstod at jeg hadde vært der, men ikke fått sett dem, ble de visst helt fra seg og kona i huset fikk Ellen Maud til å love at ho skulle fikse et møte neste dag (altså i dag). EM ble tatt med for å spise pommes frites med pølse som godtgjørelse for ventetiden, og ble så tatt med hjem for å få kveldsmat hjemme.

Jeg fikk møte familien i dag og, som avtalt, gikk EM, kona i huset, den eldste sønnen og jeg tur i dag. Ble så med inn i huset hvor jeg fikk se igjennom tre store album av barna og familien. Da jeg skulle til å gå var kveldsmaten nesten klar, og de ville ha meg til å spise der. Ellen Maud og jeg forklarte på/med en blanding av spansk, engelsk, norsk og kroppsspråk at jeg var ventet til kvelds hjemme (for jeg ville heller være uhøflig og avslå i EM's familie, enn å forklare min at jeg allerede hadde spist). De godtok da unnskyldningen og ville ikke høre tale om at jeg skulle gå i så fælt regn (duskregn), og faren insisterte på å kjøre. Det viste seg at for å kjøre meg (ca. 1,5km) måtte alle være med - dvs.: Mannen som kjørte, Ellen Maud og alle tre ungene (ikke kona da det ikke var plass). Så kom jeg meg hjem i god behold; litt pinlig berørt, men tørr =)

Både eselet og kolibrien har vært fast å se fra kjøkkenvinduet



Var på tur med språkskolen til Cañar, og da sjåføren ikke fant veien kjørte han på jernbanelinja.

Det er mange isbarer å besøke her i Cuenca             

De første ukene

Nå har vi vært i Cuenca i 2 uker. Her skal dere høre...

Det begynte med at vi fikk Åse og hennes familie som naboer. Åse jobber for Normisjon her i Cuenca, og er vår overordnede. Vi ble invitert inn på kveldsmat, da hun fortalte om at de nettopp hadde fått et esel, som bare vandrer fritt omkring på eiendommen deres. Det er veldig oppmerksomhetssykt og håper alltid på å få en godbit. Men når den ikke får viljen sinn så hyler det! Vi var egentlig veldig spent på hvordan esle hørtes ut, så vi (spesielt Ellen Maud) så frem til at det skulle hyle. Og rett før vi sovnet... Det hørtes ut som en man som hylte av smerte! Lettelsens var stor da vi skjønte at det var eselet, og ikke en døende person. Nå har vi blitt gode venner med esle, og det hyler fordi det er glad for og se oss eller i håpet på å få en godbit. Det skal sies at esle ikke er så fornøyd om dagen, for det må nemlig stå innegjæret, grunnet en oppdagelsesferd på egenhånd og utenfor portene. Ellen Maud er i alle fall nå fast bestem på å få et esel som kjæledyr i Norge, til glede for alle naboene...

Cuenca er en by med "bare" 600.000 mennesker, og ligger 2500moh. Byen anses for å være en fin by for blantannet pensjonerte amerikanere, og har mange steder og besøke blantannet et uvist antall isbarer og en kirke/katedral på vært hjørne.

Så kom den dagen vi skulle fikse cédulaene våres. Cedula er et identifikasjonskort, som i vårt tilfelle vil vise at vi er Ecuadorianere. Vi måtte først stå en time i kø utenfor folkeregisteret, for å få ordnet oppdateringer og få en kølapp til neste kø som var å ta et bilde og skrive ut korte. For Ellen Maud gikk dette smertefritt, men for Gina viste det seg at noen hadde tatt identiteten hennes, som betydde at hun måtte dra et helt annet sted for å få ordnet cedulaen sin. På Ellen Maud sin kølapp sto det at de beregnet 6t og 45min ventetid, for jeg var nemlig nr 608 i køen, og tallet i køen var da på 177... Vi bestemte oss derfor for å komme til bake noen timer senere. 4t senere kom jeg tilbake, for de sa nemlig at dørene ville bli lukket for innkommende trafikk kl 17:00. Da hadde jeg med meg Signe (som er Åses datter, og en venn av Ellen Maud fra folkehøgskule) som tolk og venninne. Vi var nødt til og vente end 4,5t etter vi var kommet, før det ble min tur. Og selvfølgelig måtte jeg snakke med mannen skranken alene, for han sendte Signe ut og sa til ho at han ville snakke engelsk med meg, uten at jeg viste at det var det han sa... Så da begynte hann og spørre ut om opplysninger på gebrokken engelsk, og før jeg viste ordet av det, skrev han at jeg var analfabeter siden jeg verken kunne snakke eller skrive spansk. Etter alt dette måtte jeg vente enda en halvtimes tid før jeg fikk korte, og da var jeg klar for å dra hjem. Men det var samtid hyggelig og tilbringe litt tid med Signe. 

Vi har hatt språkkurs i 2 uker nå. Den første uka hadde vi timer sammen, med læreren Carlos (som foresten er sammen med en super koselig norsk jente, som også befinner seg her for et år). Han lo med når vi ikke gjorde noe annet en å tulle og fjase. Men vi bestemte oss for at de neste ukene skal vi ha timer vær for oss, og da var Gina så snill at hun sa at Ellen Maud kunne få beholde Carlos som lærer. Noe som har ført at det har blitt enda mer tulling og fjasing fra Ellen Maud sin side. Foreløpig føler vi at vi aldri kommer til å lære oss spansk, og er veldig lei hele språket... Men foruten alt dette ,vannlekkasje og vannmangel; er alt bra!  

Ps. I morgen flytter vi inn i vær vår familie for 4 uker, så det venter vi i spenning på. 

Reisen

Da det bare var tre dager til avreise ble første klesvask satt på (enkelte forandrer seg aldri). Det er mye å tenke gjennom når man skal ha med seg alt man trenger for et år, og uten å overgå 23 kg. Klærne ble iallfall stort sett tørre kvelden før og dagen gikk med til å pakke det siste (det vil si nesten alt).



Etter et par timer med søvn stod vi opp og satt snart på bussen til Gardermoen, ikke snakk om å bli kjørt, og tok en siste kontroll for å se om vi hadde med alt. Vel framme på gaten, etter litt ompakking på grunn av overvekt, fikk vi vite at flyet var forsinket grunnet datafeil i Amsterdam. Dette førte til en time forsinkelse, og tida i Amsterdam ble noe knapp før neste fly gikk.

Ni timer seinere kjente vi en vegg av fuktig varme slå mot oss da vi gikk av flyet i Panama. Der fikk vi en tidlig og god natt på hotell før reisen gikk til Quito. I Quito fikk vi an varm velkomst av to ecuadorianere som smilte og vinket med navnene våre i hånda. Vi ble tatt med på lunsj hvor Ellen Maud og jeg endelig fikk spise vår lenge etterlengtede potetsuppe, og hvor vi fort ble kjent med våre nye venner. Det ble også tid til en tur til ekvator før vi skulle ta enda et fly og denne gangen til Cuenca. Våre nye venner fikk en melkesjokolade som takk, og vi fikk telefonnumre og beskjed om at vi måtte ringe hvis vi trengte noe som helst.

Den beste flyturen må ha vært fra Quito til Cuenca; det er utrolig å se den ene vulkanen etter den andre stikke opp fra skyene, og landskapet ellers fra lufta. Og, ja, vi kom oss til Cuenca.

Ellen Maud stortrives i Panama og se Pappa: PALME!

Sammen med våre nye venner på ekvator

Sulten?

Flyplassen i Quito med byen og fjellene bak

Vulkaner stikker opp fra skyene

Landskapet ser ut som et lappeteppe