De første ukene

Nå har vi vært i Cuenca i 2 uker. Her skal dere høre...

Det begynte med at vi fikk Åse og hennes familie som naboer. Åse jobber for Normisjon her i Cuenca, og er vår overordnede. Vi ble invitert inn på kveldsmat, da hun fortalte om at de nettopp hadde fått et esel, som bare vandrer fritt omkring på eiendommen deres. Det er veldig oppmerksomhetssykt og håper alltid på å få en godbit. Men når den ikke får viljen sinn så hyler det! Vi var egentlig veldig spent på hvordan esle hørtes ut, så vi (spesielt Ellen Maud) så frem til at det skulle hyle. Og rett før vi sovnet... Det hørtes ut som en man som hylte av smerte! Lettelsens var stor da vi skjønte at det var eselet, og ikke en døende person. Nå har vi blitt gode venner med esle, og det hyler fordi det er glad for og se oss eller i håpet på å få en godbit. Det skal sies at esle ikke er så fornøyd om dagen, for det må nemlig stå innegjæret, grunnet en oppdagelsesferd på egenhånd og utenfor portene. Ellen Maud er i alle fall nå fast bestem på å få et esel som kjæledyr i Norge, til glede for alle naboene...

Cuenca er en by med "bare" 600.000 mennesker, og ligger 2500moh. Byen anses for å være en fin by for blantannet pensjonerte amerikanere, og har mange steder og besøke blantannet et uvist antall isbarer og en kirke/katedral på vært hjørne.

Så kom den dagen vi skulle fikse cédulaene våres. Cedula er et identifikasjonskort, som i vårt tilfelle vil vise at vi er Ecuadorianere. Vi måtte først stå en time i kø utenfor folkeregisteret, for å få ordnet oppdateringer og få en kølapp til neste kø som var å ta et bilde og skrive ut korte. For Ellen Maud gikk dette smertefritt, men for Gina viste det seg at noen hadde tatt identiteten hennes, som betydde at hun måtte dra et helt annet sted for å få ordnet cedulaen sin. På Ellen Maud sin kølapp sto det at de beregnet 6t og 45min ventetid, for jeg var nemlig nr 608 i køen, og tallet i køen var da på 177... Vi bestemte oss derfor for å komme til bake noen timer senere. 4t senere kom jeg tilbake, for de sa nemlig at dørene ville bli lukket for innkommende trafikk kl 17:00. Da hadde jeg med meg Signe (som er Åses datter, og en venn av Ellen Maud fra folkehøgskule) som tolk og venninne. Vi var nødt til og vente end 4,5t etter vi var kommet, før det ble min tur. Og selvfølgelig måtte jeg snakke med mannen skranken alene, for han sendte Signe ut og sa til ho at han ville snakke engelsk med meg, uten at jeg viste at det var det han sa... Så da begynte hann og spørre ut om opplysninger på gebrokken engelsk, og før jeg viste ordet av det, skrev han at jeg var analfabeter siden jeg verken kunne snakke eller skrive spansk. Etter alt dette måtte jeg vente enda en halvtimes tid før jeg fikk korte, og da var jeg klar for å dra hjem. Men det var samtid hyggelig og tilbringe litt tid med Signe. 

Vi har hatt språkkurs i 2 uker nå. Den første uka hadde vi timer sammen, med læreren Carlos (som foresten er sammen med en super koselig norsk jente, som også befinner seg her for et år). Han lo med når vi ikke gjorde noe annet en å tulle og fjase. Men vi bestemte oss for at de neste ukene skal vi ha timer vær for oss, og da var Gina så snill at hun sa at Ellen Maud kunne få beholde Carlos som lærer. Noe som har ført at det har blitt enda mer tulling og fjasing fra Ellen Maud sin side. Foreløpig føler vi at vi aldri kommer til å lære oss spansk, og er veldig lei hele språket... Men foruten alt dette ,vannlekkasje og vannmangel; er alt bra!  

Ps. I morgen flytter vi inn i vær vår familie for 4 uker, så det venter vi i spenning på.